De sentrale retningslinjene om fordeling av arbeidstid ble fastsatt etter drøftinger i 1992 forut for inngåelsen av Særavtale om lønns- og arbeidsvilkår for undervisnings- og forskerstillinger ved universitetene og høgskolene. Departementet ønsket å overlate til den enkelte institusjon å utarbeide egne lokale bestemmelser.

De sentrale retningslinjene fra 1992 gir bla. uttrykk for at forskningsandelen for den enkelte vitenskapelig ansatte ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene som hovedregel skal være like stor som undervisningsandelen, men at dette kan endres for den enkelte når forskningsplikten ikke oppfylles, eller om man for den enkelte ansatte er kommet frem til en annen fordeling. For de statlige høgskolene legges til grunn at dagens forskningsomfang opprettholdes som et minimum og med muligheter for videreutvikling.

Forskerforbundet og alle de andre organisasjonene ga samstemmig uttrykk for at en ikke så noe behov for endringer siden den nødvendige fleksibiliteten med hensyn til fordelingen av arbeidsoppgaver fullt ut kunne ivaretas gjennom de eksisterende retningslinjene. Organisasjonene ga også klart uttrykk for at et ensidig forsøk fra departementets side på å endre retningslinjene ville bli betraktet som et brudd på særavtalen, siden de sentrale retningslinjene var en av de viktigste forutsetningene for inngåelsen av avtalen.

Departementet tok organisasjonenes synspunkter til etterretning, og vil sende ut et referat fra møtet.

Forskerforbundet følger opp saken, og vil informere fortløpende.